Etter at sesongens siste løp, UTMB Mallorca, ble avlyst på grunn av uværet i Middelhavet i slutten av oktober 2024, bestemte jeg meg for å realisere et lenge etterlengtet mål: å sette en FKT (Fastest Known Time) på Stølsruta i Valdres. Helgen etter Mallorca var værmeldingen strålende for Valdres, så tidspunktet passet perfekt. Til tross for litt småsykdom tidligere i uken, var det ingen tvil i mitt sinn – jeg måtte prøve. Om ikke annet, så for å få utløp for treningen og revansjere bomturen til Mallorca.
Elise kjørte meg til startpunktet på Merket i Tisleidalen, og jeg la i vei en frostklar novembermorgen. Forholdene var optimale, og opplevelsen ble en flott start på turen. Etter hvert steg solen og begynte å varme ryggen min, selv om frosten i myrpartiene opp mot Tyrisholt holdt stand. Dette gjorde traseen tørrere enn forventet, noe som var en positiv overraskelse. Selv om broen over Reinen var tatt inn for vinteren, klarte jeg å krysse elven uten problemer, og snart var jeg fremme på Nøsen.
På Nøsen møtte jeg Elise for første gang under turen, og jeg fikk en etterlengtet påfyll. På dette tidspunktet var det ingen tvil i hodet mitt – jeg skulle fullføre hele ruta. Elise ble med meg videre i omtrent 40 minutter inn i "indrefileten" av løypa, som også markerer starten på Nøsen 50k. Dette er en strekning jeg kjenner godt, og vi koste oss i den varme sola som skinte over skråningene mot Grønsennknippa.
Da jeg nærmet meg maratondistansen, begynte jeg å kjenne på slitenheten. Den seigeste delen av løypa lå foran meg, men med jevnt og trutt tempo kom jeg meg til Syndinstoga, hvor Elise ventet på meg igjen, nå ved ca. 55 km. Stemningen var på topp, og med målstreken i sikte var motivasjonen høy.
Videre gjennom solnedgangen tok jeg meg oppover mot Hugakøllen. Mørket og de første snøfnuggene begynte å gjøre seg gjeldende, men jeg holdt tempoet oppe. Nedstigningen på 4–500 høydemeter ble derimot en utfordring – skogsmaskinene hadde herjet med veiene og etterlatt et gjørmebad. Til tross for dette klarte jeg å navigere meg gjennom, og til slutt sto jeg ved Ellingbø Gard – Olavstøga, målet for turen.
Stølsruta i Valdres var fullført.